Foto: AAK Safety
Frem til standarden så dagens lys var det arbeidsmiljøregelverkets generelle bestemmelser for bruk av personlig verneutstyr som regulerte dette området. Sett i lys av at fallulykker representerer et av de største HMS-problemene på norske arbeidsplasser, har det lenge vært en utbredt oppfatning i bransjen at de generelle verneprinsippenes indirekte krav gir for mye «frihet under ansvar» i et stadig mer konkurransepreget og prispresset arbeidsliv. Konsekvensen har i alt for mange tilfeller vært at fallsikring ikke har blitt viet nok oppmerksomhet og ressurser.
Den nye standarden fokuserer særlig på to områder: krav til arbeidsgivere i forbindelse med planlegging og utførelse av arbeid i høyden med fallsikring, og krav til opplæring for brukere av denne typen utstyr. Standarden viser hvordan det skal være en stringent sammenheng hos den enkelte arbeidsgiver fra risikovurdering, via valg av metoder og utstyr til sikring og redning, og videre til innholdet i den dokumenterte opplæringen som alt involvert personell gjennomgår.
Standarden er unik ved at den legger opp til en detaljert og etterrettelig transparens i forholdet mellom anvendt(e) utstyr/metoder og gjennomført dokumentert opplæring. Den har derfor blitt et verdifullt verktøy for opplæringsvirksomhetene i forbindelse med å skreddersy kurstilbud for ulike kunder og brukergrupper, for arbeidsgivere i forbindelse med planleggingsarbeid og innkjøp, og for byggherrer, tilsynsmyndigheter og andre som stiller og verifiserer krav til andre aktører.
Vi håper og tror at dette fører til at langt flere arbeidstakere enn før vil være sikret forsvarlige rammer rundt en aktivitet som altfor lenge har utsatt altfor mange for en altfor stor grad av risiko på arbeidsplassen.
For virksomheter som fra før har jobbet seriøst og systematisk med fallsikring innebærer standarden først og fremst at det er mindre grunn til å bekymre seg for andre aktører, det være seg samarbeidspartnere eller konkurrenter, som ikke gjør det. Ryddigere forhold, mindre «støy» og mer forutsigbarhet rundt denne delen av HMS-arbeidet kan være en annen gevinst. Men selv om din virksomhet hører til blant de flinkeste i klassen, vil det nok være nødvendig å «vaske» interne retningslinjer og praksiser mot standarden ved å kjøre en samsvarsvurdering.
Virksomheter som har sett seg nødt til å legge listen lavere for fallsikring så langt vil måtte erkjenne at de har en jobb å gjøre. Men, de vil kunne gå løs på denne utfordringen vel vitende om at ressursbruken som er nødvendig ikke vil ha noe konkurransevridende effekt. Kanskje kan det også være en lettelse å endelig se seg i stand til å ta tak i et felt man kanskje over lengre tid har hatt en litt dårlig følelse med?
Standarden er ryddig, oversiktlig og pedagogisk, slik at den skal kunne fungere godt som et hjelpemiddel for arbeidsgivere i arbeidet med å tilpasse seg den. Grovt sett vil prosessen være som følger:
Arbeidsgivere anmodes om å starte med en kartlegging av arbeidsoppgaver der det benyttes fallsikringsutstyr, eller der det evt. burde benyttes fallsikringsutstyr, for så å gjøre gode risikovurderinger av disse situasjonene. På bakgrunn av dette arbeidet velges utstyr og metoder, med mål om å oppnå et optimalt vernenivå for brukerne. Standarden gir retningslinjer for hvordan utstyr som sikrer et høyere vernenivå, under ellers like forhold skal velges fremfor utstyr som åpner for et lavere vernenivå. Utstyrs- og metodevalg vil dernest diktere opplæringsbehov.
Risikovurderingen benyttes så til å velge prinsipp for redning; er det snakk om egenredning (evakuering) eller redning av andre? Og i tilfelle det siste, vil kameratredning eller redning organisert i beredskapsgrupper (industrivern) være mest hensiktsmessig?
Svaret på disse spørsmålene vil danne grunnlaget interne prosedyrer, og for innkjøp av utstyr og opplæring.
Vi i AAK Safety vil oppfordre alle i målgruppen til å skaffe seg standarden, den fås kjøpt hos Standard Norge, og gå i gang med dette viktige arbeidet. Vi bistår gjerne med rådgiving i denne prosessen dersom det er ønskelig.