Du som arbeidsgiver har ansvar for at det blir gjort risikovurdering ved alt arbeid i høyden. Her er tips til hva du må tenke på i dette viktige arbeidet.
Kravet til kartlegging og vurdering av risiko på arbeidsplassen er fastslått både i arbeidsmiljøloven og i arbeidsmiljøforskrifter. I arbeidsoperasjoner der risikoen vurderes som uakseptabel, skal det jobbes med vernetiltak til risikoen er eliminert eller redusert til et akseptabelt nivå. De ansatte skal være representert ved dette arbeidet, og vurderingene skal gjøres skriftlig.
Risiko er produktet av sannsynligheten for at noe potensielt farlig skal inntreffe og konsekvensen av at det skjer. Risiko kan altså reduseres ved å benytte tiltak som reduserer sannsynligheten, konsekvensen eller begge deler.
Men hva skal vi prioritere, redusere sannsynlighet eller konsekvens? Og på hvilken måte? For å finne ut av det må vi først se på den menneskelige faktor og hvilken rolle den spiller i sikkerhetsarbeidet.
De aller fleste ulykker skjer som en følge av en eller annen form for menneskelig svikt. Det kan være dårlige vurderinger, manglende etterlevelse av prosedyrer, utilstrekkelig eller feilaktig bruk av arbeidsutstyr eller verneutstyr. Dette er det svake leddet i sikkerhetsarbeidet.
Vernetiltak som ikke permanent eliminerer det aktuelle faremomentet vil alltid innebære en eller flere sikkerhetskritiske handlinger. I og med at den menneskelige faktoren er det svake leddet, betyr det at vi generelt ønsker å oppnå høyest mulig vernenivå for flest mulig ved hjelp av færrest mulig sikkerhetskritiske handlinger.
(Foto: AAK Safety)
Det å eksponere seg for en fare vil alltid medføre risiko, selv om det benyttes såkalt konsekvensreduserende tiltak, da disse vil kreve sikkerhetskritiske handlinger. Det beste vil alltid være å eliminere et faremoment, dernest å benytte vernetiltak til å redusere sannsynligheten til et så lavt nivå at det vurderes som akseptabelt.
Alle tiltak innebærer sikkerhetskritiske handlinger, uavhengig om de reduserer sannsynlighet eller konsekvens. Midlertidige tiltak innebærer at disse handlingene i en eller annen forstand må gjentas eller videreføres for hver gang et gitt faremoment oppstår. Permanente tiltak innebærer kun sikkerhetskritiske handlinger ved etablering, og gir deretter et forutsigbart vernenivå.
Å benytte individuelle tiltak innebærer at det må etableres egne tiltak for hver enkelt person, noe som øker antall sikkerhetskritiske handlinger. Kollektive eller universelle tiltak gjelder alt involvert personell, og eksponeringen for den menneskelige faktor går dermed ned.
Forskrift om organisasjon, ledelse og medvirkning redegjør i §10-1 for foretrukket fremgangsmåte ved vurdering og implementering av risikoreduserende vernetiltak, og sier blant annet:
Dette innebærer at man mener den største effekten kommer ved å søke tiltak som i størst mulig grad reduserer sannsynligheten for at et faremoment skal inntreffe, snarere enn å benytte tiltak som reduserer alvorlighetsgraden ved konsekvensen av at det inntreffer. I dette ligger også at man gjør tiltak som har mest mulig varig (permanent) effekt.
Dette innebærer at det så langt som mulig skal benyttes universelle tiltak som reduserer risikoen for alle involverte arbeidstakere, snarere enn en strategi som nødvendiggjør særlige tiltak for hver enkelt arbeidstaker.
Det vil ikke alltid være mulig eller hensiktsmessig å velge løsninger for arbeid i høyden som medfører få eller ingen sikkerhetskritiske handlinger. Men arbeidsgiver skal alltid vurdere tiltakene som gir det høyeste vernenivå først, og alle valg som øker den menneskelige faktor bør være bevisste og kunne begrunnes godt. Målet er å ende på en kombinasjon som gir et optimalt vernenivå.
Begrepet optimalt vernenivå beskriver et sett av vernetiltak som gir et akseptabelt vernenivå, men samtidig akseptable arbeidsbetingelser.